#56 i køen
Tålmodighet er en egenskap
Ting tar tid( TTT)
Telefonkø
Hvor ofte har du ikke hørt, du rykker stadig frem i køen, etterfulgt av noe panfløyte skrål? Panfløyte musikk skal virke beroligende og er derfor mye brukt i oppmerksomt nærvær. Jeg har vært mye i telefonkø til NAV og kjenner blodtrykket og irritasjon øker hver gang jeg hører panpiper. Jeg undres om de bedrifter som benytter dette, gjør det av frykt for å bli kjeftet på av irriterte kunder som har blitt sittende litt for lenge i telefonkø?
Stress
Nordmenn er et stresset folkeslag, vi liker at noe skjer hele tiden. Jeg finner det interessant å observere mennesker i situasjoner der det er litt dødtid, det tar ikke lang tid før mobilen fiskes opp av lommen, jeg er ikke noe unntak, men bruker den ikke til å ringe med av frykt for å bli satt på vent…
No worries
Det føltes som verden stoppet opp da jeg flyttet til Australia. Her var det en litt mer “No worries “ holdning, det ordner seg, bare ro ned. Dette ble en stor overgang for meg og jeg måtte på ny lære meg å stå i kø, og det ble det mye av. Eneste erfaring med køkultur og venting, hadde jeg fra militæret. Å lære seg å senke skuldrene i blant er nyttig i en ellers stresset hverdag.
Skynde seg sakte
Min rastløshet gjorde seg gjeldene under mitt tre måneder lange sykehusopphold på UNN. Her lærte jeg noe som i min verden hørtes helt gresk ut. «Jeg måtte lære meg å skynde meg sakte!», det går jo ikke tenkte jeg, svarte med; « -hvis du er sent ute til bussen og skynder deg sakte, tror du da du når bussen?», men så faller brikkene på plass. Jeg har jo ingen buss å nå. rehabilitering etter slag tar tid, eksisterer ingen mirakelkur.hvis du skal trene til et maraton, så starter du ikke dagen før start.
Det tar den tiden det tar
Hvis alternativet er å feile, er det bedre å ta seg tid; kvalitet tar tid. Rom ble ikke bygd på en dag. Jeg skulle bygge et nytt liv og normalt tar det en mannsalder. Perioden fra ide til produkt. Det tok meg 5 år å skrive første bok, mye på bakgrunn av mine funksjonsnedsettelser og at jeg valgte mobil som arbeidsverktøy. Det hører med til historien at dette var en rehabiliteringsprosess og det ble derfor lettere å akseptere at det tok tid, men resultatet ble bedre en forventet. Jeg er derfor av den oppfatning av at tid kan i noen tilfeller være løsningen. Det må bare ta den tiden det tar. Dette betyr ikke at vi kan sitte passiv å se på, eller vente at det mirakuløst skal gå over.
Kjedsomhet og motivasjon
Jeg vil påstå at kjedsomhet og motivasjon er nært beslektet. Det nytter ikke å klage på alt en burde ha gjort og i neste setning si; «- Åååå, jeg kjeder med så».Da har man bare vondt i viljen…
Det å lære seg å akseptere at ting tar tid blir som å stirre på klokken og forvente at den skal gå fortere. Det gjør meg bare gal.
Mitt råd for å bekjempe kjedsomheten er ganske enkelt, med rutiner, faste gjøremål til faste tider.
Jeg lærte mye av min tid i Australia og «no worries» holdningen. Når jeg ser tilbake, ser jeg at det må være slik. De kan ikke stresse rundt i den varmen. Her har vi mye å lære, bare ro ned og trekk pusten dypt, det går bra, du kommer frem!
Hvis vi ser frem til noe og bare går rundt å tenker på alt vi ikke får gjort, blir ventetiden lang. Du kan heller lage en liste med gjøremål og huk av for hver ting som blir utrettet, isteden for å telle sekunder og minutter. Dette gjør ventetiden litt mer utholdelig og vi ser fremgang. Da jeg ble sittende i husarrest, ute av stand til å forlate huset, måtte jeg søke alternative sysler. Jeg var for handikappet til å gjøre normalt husarbeid eller opprettholde en hobby fra fortiden, ikke at det manglet på lysten, evnet det bare ikke.
Jeg møtte en gang en klok, gammel sjømann som sa; «-tidsnok, er egentlig for sent!». Jo mer jeg tenker over det, innser at det er fryktelig mye sant i det. Lever vi livet for å alltid komme tidsnok, har vi ikke lagt inn noe rom for uforutsette hendelser(Du rykker stadig bak i køen, folk sniker..) og da kommer vi for sent. Vi skal ha respekt for andres tid og beregne god tid!
Det er grusomt å havne i en situasjon hvor jeg ikke har noen holdepunkter på hvor lang tid det tar og når det er utenfor min kontroll, ikke noe jeg kan gjøre for å påvirke situasjonen. Da er det bare å smøre seg med tålmodighet, eller jeg pleier å sette i gang nye prosjekter for å få tankene over på noe annet.
Rådet om å skynde seg sakte, gjelder like godt ovenfor krisen vi står ovenfor i dag. Får vi det for travelt med å gjenoppta dagliglivet, kan vi risikere å tape den jobben som allerede er lagt ned. Det må bare ta den tiden det tar, og vi kan få en situasjon der det tar enda lengre tid før det stabiliserer seg.
Jeg mistet all mitt begrep om tid etter andre slag. Dette henger sammen med at jeg mistet tallforståelse. Tid består av tall i stigende og synkende rekkefølge. Jeg har i den forbindelse bare måttet akseptere at ting tar tid (TTT).
Jeg har ventet så mye at jeg nå har kvalifisert meg til KLM’s EM i venting i Dortmunde Wachtehalle. Venter nå bare på at det skal begynne, men er redd all treningen er forgjeves da grensene fortsatt kan være stengt når og hvis det arrangeres. Her må jeg skyte inn at tålmodighet neppe er noe som kan læres. Dette er en egenskap man har, og jeg velger å se dette i sammenheng med personlighet. Vi har noen effektive mennesker, kanskje en dårlig kombinasjon med dårlig tålmodighet, lettere for slurv, enkle løsninger og snarveier.
Tålmodighet er avhengig av en gitt ramme, slik at en vet hva en har å forholde seg til. Det er mye lettere å vente når en vet når ventingen går over. Når vi sitter i bilen på et vinterstengt fjell, er det fryktelig å vente på at det kanskje åpner «snart». Her blir snart veldig relativt.
Tidsforståelse og tålmodighet henger sammen, derfor blir vi også mer utålmodige med alderen (kanskje greit å ikke flagge utålmodigheten så mye, da røper vi samtidig hvor gamle vi er…).
Barn lever i nuet, har ikke opparbeidet seg noe perspektiv i livet, har ikke levd så lenge, så eneste sammenligningsgrunnlag ligger i mangel på erfaringer. Som voksen vet vi at en biltur på 3 timer er en relativt liten prosentandel av tiden vi har levd, mens hos et barn virker dette uendelig lenge når du bare sitter der å venter. Derfor kommer den velkjente kommentaren fra baksetet; «-er vi fremme snart?». Tid er statisk og tre timer tar fortsatt 180 minutter, det er bare vår forståelse av tiden som endres når det settes i perspektiv. Tre timer er en liten prosentandel av et voksent liv.
Det er ironisk at jeg skulle oppleve å ha for få timer i døgnet etter jeg ble ufør. Timene raser avgårde, og det har en sammenheng med at jeg holder meg opptatt og blir så oppslukt i det jeg holder på med at jeg glemmer å spise. Gleder meg bare til neste dag når jeg kan komme igang igjen. Slik forsvinner den ene uken etter den andre og dette selv med store bevegelsesbegrensninger. Det er tungt å bare sitte inne, derfor aktiviserer jeg hodet med så mye at jeg ikke rekker å kjede meg, eller la de negative, destruktive tankene få plass. Jeg benytter tiden godt til å drive arbeidstrening og selvutvikling. Det å ha god tid jobber i min favør, gir meg mulighet til å føde nye tanker og sakte ruge dem frem til dagens lys. Det er når jeg får for mange av disse ideene som skal ut i verden at jeg får det hektisk.
Hodet mitt kan i så måte sammenlignes med en inkubator. Disse kronikkene er et resultat av mange års erfaringer, og på bakgrunn av dagens situasjon, benytter jeg tiden til å reflektere og skrive dem ned. Hvorfor skal disse tankene være låst inne i mitt hode? Der har ingen glede av dem. Derfor ønsker jeg å publiserere dem slik at nestemann kanskje kan videreføre disse, eller inspirere til nye ideer.
Husker godt en episode fra barndommen. Jeg fikk beskjed om å vente 5 minutter mens barnevakten stakk inn på en butikk. Jeg hadde ingen forståelse for hvor lenge 5 minutter var, men hadde lært meg å telle til 5. Så dette gjorde jeg mange ganger, uten at det fungerte noe videre, og det føltes som en evighet. Derfor hjelper det lite å fortelle barna at vi er snart fremme. Dette er svært relativt og gir ingen mening uten faste holdepunkter.
Previous Post
Next Post