Tråkke min egen sti
Jeg har funnet en oppskrift som fungerer for meg. For meg er ikke målet det viktigste, men prosessen.
Da verden slik jeg kjente den kollapset rundt meg. Ble jeg gitt en gylden mulighet å starte med blanke ark.
Mine problemer er mitt ansvar
Slik jeg ser det, har jeg ansvaret for mine egne problemer. Jeg kan ikke forvente at andre skal ordne opp i dem. Resultater må jeg skape selv.
Kunnskapen og resultatene jeg sitter igjen med etter å ha valgt å gjøre jobben selv, er mye større en om jeg hadde fått andre til å gjøre jobben for meg. Jeg har hatt mye større utbytte av selve prosessen, fordi målet i seg selv ikke nødvendigvis er det viktigste. Derfor blir jeg ikke fristet av snarveier, noe som jeg er overbevist om programmerer hjernen til å mislykkes.
Hvilken vei
Det er mange veier som fører til Rom. Da jeg skulle rehabilitere meg, fant jeg ingen veier som var tilpasset min kjørestil. Jeg valgte derfor å ta kartet i egne hender og finne min rute til målet.
Innebygd kompass
Jeg har funnet et veinett som fungerer for meg. Jeg har lært meg å kjenne min egen kropp og erfart hva som fungerer best for meg. Uten denne innsatsen, eller troen på at det jeg har gjort en dag kunne inspirere andre, er medvirkende årsaker til at jeg i dag ikke lengre sitter i rullestol.
Tråkke en sti som andre kan følge
Det er unødvendig å finne opp kruttet på ny, så det er svært hyggelig når andre blir inspirert til å følge i mine fotspor. Jeg har klippet og limt litt fra svært kompetente mennesker og satt sammen det som fungerer. Kjenne det på kroppen ved å utfordre komfortsonen. Vi kan konkludere med at jeg har utviklet meg rundt kompetansen til de menneskene jeg omgir meg med.
Next Post